Kolbu sentrum er ikke lenger hva det en gang var – et sted med et blomstrende nærings- og handelsliv. I dag er det lite som minner om storhetstida.
Med Ole Anton Hoel og Gudbrand Kjølseth som kjentmenn ble vi med på en lokalhistorisk vandring i Kolbu sentrum. Det ble en interessant tur der historiske fakta ble krydret med mer eller mindre sannferdige historier og muntre anekdoter.
– Det har skjedd så mye her i Kolbu sentrum at det kunne vi prate en hel dag om, innledet Hoel.
Beskrevet i tidsskrift
Kolbu sentrum var det største stedet mellom Brandbu og Biri. – Det står å lese i et tysk tidsskrift, supplerte Torbjørn Alm, før Hoel og Kjølseth gikk i gang med å snakke om Narum brenneri og spritproduksjon.
Narum brenneri var i drift fra 1857 til 1957. Det var først meningen at brenneriet skulle ligge ved Bråstad, men det viste seg at oppslutningen av andelshavere ble større ved å legge det ved Narum. Brenneridriften har alltid hatt stor tilknytning til jordbruket og så snart man fant ut at brennevin av poteter ble både bedre og billigere enn av korn, bidro dette til å øke produksjonen. Og det var viktig for brennevin var en lett salgbar handelsvare.
På den tiden anså man nemlig sprit som en nødvendighet. I slåttonna tok gjerne folk seg en dram sammen med litt flattbrød med smør før de gikk i gang med å slå ved firetida om morgenen, sa Hoel.
Narumsbrua var sentral
Fra Narum brenneri gikk turen til Kolbu bruk som ble bygd og satt i gang i 1852 av Peder Jørgensen Narum. Etter hvert omfattet stedet mølle, kornrenseri, avsoppings-anlegg og sagbruk. Det siste ble nedlagt i 1934. Mølla hadde forskjellige eiere fram til 1934, da Hans G. Gaarder kjøpte den. Mølla var i drift fram til 1972. I tilknytning til mølla var det også et flishøvleri som var i drift til rundt 1970. Det var i det hele tatt stor virksomhet ved Narumsbrua, som på den tiden var et viktig trafikksentrum. Foruten allerede nevnte virksomheter var det garveri, bakeri, kafè, to kolonialforretninger, meieri, fargeri og bad. En tid var det også et teglverk som lå øverst i Garverbakken. Men da jernbanen kom i 1902, og stasjonen ble lagt såpass langt unna Narumsbrua, ble stedet liggende noe avsides. Dette førte til at mye av trafikken ble forflyttet til Kolbukrysset hvor det etter hvert ble utviklet et svært så aktivt handelssentrum.
Startet landhandel
En av dem som først skjønte hvordan utviklingen gikk, var Hans Alfsen Berg som alt i 1883 bygde gården Alfheim og startet opp med handel. Han huset også telefonsentralen som på den tiden var den eneste mellom Oslo og Trondheim, og var dessuten rapportør for Meteorologisk Institutt. Ved krysset har vi også Hagelund pensjonat, også kalt «Hotellet», der det bodde forretningsfolk som hadde behov for overnatting.
Så har vi Sole hvor Helmer Hansen Dahl startet butikk omlag samtidig med at jernbanen kom, og nabobygningen Fagertun som også ble anlagt på noenlunde samme tid. Her var det fra 1899 moteforretning og kolonial, senere både kafè og utsalg til midten av 1960-tallet. Ved siden av bodde skomaker Per Sæther som lagde nye sko og reparerte gamle. I Brustadgården på den andre siden av vegen var det kafè, elektrisk forretning, barberer, skomaker og blomsterforretning.
En stor arbeidsplass
Vandrer vi litt lenger oppover kommer vi til Tunegården som Mauritz Alm bygde i 1935, og som opprinnelig var en kombinert forretnings- og leiegård, og så har vi Kolbu meieri som kom i drift i 1929 og ble den eneste virkelig store arbeidsplassen. Enda litt lenger oppe bodde enkefru Monsen som drev et lite pensjonat. Nevnes må også Johan Olstad som sammen med sønnen Asbjørn drev skomakerverksted. Ved vegen fra krysset mot jernbanestasjonen drev Anna Aaserud moteforretning, og i nabohuset Solheim var det snekkerverksted, kafè og drosje. Her åpnet også Helge Solheim forretning for salg av radio/TV, elektriske artikler og kioskvarer i 1932.
På vegen videre mot Skaugerud gård som var endestasjon for søndagens vandring, passerte vi Nedre Opperud hvor det rundt 1920 var kafè i første etasje og sal for dansefester og lignende i andre etasje. På høyre side lå jernbanestasjonen. Her var det i gamle dager stor trafikk etter som alle varene til butikkene kom med jernbanen. Persontrafikken på Skreiabanen opphørte i 1963, mens godstrafikken fortsatte til midten av 1980-tallet. På Skaugerud ble det for øvrig anlagt landhandel av Johannes Ødegaard allerede i 1838.
Artikkelen sto første gang på trykk i Totens Blad i august 2014, og er senere redigert.
